constantinople_map

Kirjalax og Sverre: Bysantinsk verving av nordiske soldater i 1195

Publisert første gang: Mars 1, 2010
Innledning

 

Denne artikkel vil ta for seg en enkelt historisk hendelse i 1195 og hvordan den passer inn i den historiske sammenhengen.

Terje Ellefsen

Romere, keisere, og historie

Middelalderens begynnelse settes vanligvis til Romerrikets fall på 400-tallet. Den siste keiseren, Romulus Augustus, ble avsatt i 476 av den germanske generalen Odoaker. Odoaker sendte keiserregaliene til Konstantinopel, og anså seg selv som østkeiserens visekonge i Italia. Karlamagnus krontes i år 800 til romersk keiser, og selv om hans frankiske rike ikke besto, ble dets østligste del til det Hellige Tysk-Romerske rike.

Kart over Konstantinopel

Men hele tiden hadde det faktisk sittet keisere (og keiserinner) på den romerske tronen. For Romerriket ble flere ganger delt opp for å gjøre det lettere å administrere, samt for å prøve å unngå borgerkrig mellom arvinger. Keiser Konstantin den store samlet riket igjen, men gjorde tre ting som fikk store konsekvenser for både riket og historien generelt: Han delte riket opp blant sine arvinger; han fremmet den kristne religionen meget; og sist men ikke minst lot han riket få en ny hovedstad i den østlige halvdelen. Nova Roma, eller Konstantinopel som den snart ble hetende, var grunnlagt ved Bosphorosstredet mellom Europa og Asia. En gresk polis, eller bystat, lå på stedet fra før, og den het Byzantion. Den latiniserte formen av navnet, Byzantium, har i moderne forskning blitt et synonym for byen og riket.

Konstantinopels forbilder var Roma og Jerusalem, og byen ble fylt med statuer og annen utsmykning fra Roma og andre byer i Romerriket.

Menneskene som vi kaller bysantinere, kalte seg selv Romaioi, altså romere. Deres naboer i vest kalte riket Romania, mens deres østlige, islamske naboer kalte dem Rum.

I Vest-Europa har vi hatt lite fokus på det bysantinske riket i forbindelse med middelalderforskning. Dessverre har riket kommet i dårlig lys, når det først har blitt nevnt; for eksempel i Edward Gibbons mektige historieverk The history of the decline and fall of the Roman Empire, som faktisk gikk helt fram til Konstantinopels fall i 1453, beskrev Gibbons bysantinerne som byråkratiske, dekadente og korrupte. Han mente også de hadde for stort fokus på religion og overtro.

Et moderne eksempel på de negative trekk man forbinder med bysantinerne, er det engelske adjektivet byzantine (Collins Cobuild Advanced learners’ dictionary, 2004):

  1. Byzantine means related to or connected with the Byzantine Empire.[…]
  2. If you describe a system or process as byzantine, you are criticizing it because it seems complicated or secretive.
Skylitzes væringer med øks

Norden og Bysantium

Norden hadde et forhold til det Bysantinske riket i den forstand at man kjente til Miklagard og den rike og mektige «grekerkongen», som lønnet nordboene godt. Vi har mange eksempler på nordiske krigere som dro sørover til Konstantinopel og gikk inn i væringgarden. Vi har hovedsakelig norrøne tekster, bysantinske tekster og runesteiner som vitner om dette.

I Ed, nord for Stockholm, har vi en runeinnskrift: runa.risti.lit.rahnualtr.huar.a.griklanti.uas.lis.forunki.

Min oversettelse: Ragnvald lot riste runer. (Han) var i Grekenland, (han) var hærens fører.

En annen innskrift fra Ulunda, inneholder et vers: For hæfila, feaR aflaði, ut i Grikkium, arfa sinum.

Oversettelse: Fór (han) modig/ rikdom avlet/ ut i Grekenland/ for arvingen sin

Kjente bysantinske tekster med innslag av væringer, er Anna Komnenes Alexiade, og Mikael Psellos’ Chronographia.Chronographia dekker fjorten keiseres regjeringstid, fra Basil II Bulgaroktonos (976-1025) til Mikael VII Parapinakes (1071-1078).

Alexiaden dekker tidsrommet ca. 1081-1118, Annas far Alexios’ regjeringstid.

Et eksempel på en norrøn tekst om en nordboer i væringgarden, er Harald Hardrådes saga. Men et kanskje mindre kjent innslag av nordisk-bysantinsk kontakt dukker opp noe seinere i middelalderen. Følgende sitat stammer fra Sverres saga, og er fra 1195:

127. Hreiðarr hét maðr víkverskr, er lengi hafði þá verit af landi íbrot, ok viða farit. Hann kom [þat sumar í Noreg með bréfum ok innsigli því, er kallat var Gullbóluskrá; þat innsigli hafði sent Kirialax Grikkja konúngr Sverri konúngi, en þat stóð á bréfum, at Sverrir konúngr skyldi senda Grikkjakonúngi X C [góðra hermanna. Sent hafði hann ok [í Danmörk [til Knúts konúngs þann mann er Petr hét, ok var kallaðr Petr ilska, ok með þvílíkum orðsendingum. Hinn III mann [hafði hann sent til Svíakonúngs. [Hreiðarr sendimaðr talaði optliga fyrir konúngi sitt örendi, ok tók konúngr fyrst líkliga, lézt hug skyldu á leggja; var Hreiðarr við konúngi um vetrinn eptir. Þat haust andaðist Knútr konúngr í Svíþjóðu, en þar kom til ríkis ok konúngdóms Sörkvir Karlsson eptir hann.

Min oversettelse:

Om Reidar sendemann.

127. Reidar het en mann fra Viken, som lenge hadde vært borte fra landet, og reist vidt. Han kom den sommeren til Norge med brev med det seglet som heter Gullbulleskrå; det seglet hadde Alexios grekerkonge sendt til kong Sverre. Det som stod i brevene, var at kong Sverre skulle sende grekerkongen 1200 gode hærmenn. Han (Alexios) hadde også sendt tilsvarende ord til kong Knut i Danmark med den mannen som het Peter, og som var kalt Peter ilske.

Den tredje mannen hadde han (Alexios) sendt til svenskekongen. Reidar sendemann talte ofte ærendet sitt for kongen, og kongen var først positiv til det og sa han skulle tenke på det. Reidar var hos kongen om vinteren. Den høsten døde kong Knut i Sverige, og da ble Sørkve Karlsson konge etter ham.

Kirialax er hvordan nordiske ører har oppfattet det greske kyr Alexios, som betyr ”herre Alexios”. Sverre og hans kongelige kolleger sendte aldri noen hær, men han lot de som ville dra til Miklagard.

Alexios III Angelos

Sverres saga er en samtidssaga, og det er liten grunn til å tvile på opplysningen om sendebudet fra keiser Alexios III Angelos. Det var Benediktinerabbeden Karl Jonsson fra det islandske klosteret i Þingeyrar som påbegynte sagaen sammen med kong Sverre selv, ved abbedens opphold i Benediktinerklosteret Munkholm utenfor Trondheim 1135-1186.

Sagaen var velkjent i middelalderen – da kong Håkon Håkonsson døde i Kirkwall i 1263, hadde han på sykeleiet fått lest opp latinske bøker og norrøne bøker. Først bøker om hellige menn, så kongesagaer fra Halvdan svarte og oppover:

Nær midnatt var de ferdige med å lese kong Sverres saga. Og litt over midnatt kalte den allmektige Gud kong Håkon bort fra denne verden.

Vi har ingen informasjon om disse tre sendebudene fra Miklagard til de nordiske kongene i bysantinske kilder, men vi bør være oppmerksomme på den ene siden at mye har gått tapt, og på den andre siden at keiseren sendte sannsynligvis ikke bare vervingsbrev til Norden. Derfor har trolig ikke hendelsen skilt seg ut nok til å bli dokumentert i historieverker. Men hvorfor sendte Alexios III sendebud til de tre nordiske kongene?

Nordiske krigere

Væringgarden i Konstantinopel besto gjennom tidene av forskjellige folkegrupper. Den var opprinnelig nordboer, men for eksempel etter den normanniske invasjonen av England i 1066, kom mange angelsaksiske krigere til Konstantinopel og ble med i keiserens livvakt.

For å få et inntrykk av hva slags utstyr nordiske krigere hadde på den tiden det er snakk om, seint 1100-tall, må vi basere oss på skriftlige kilder og samtidige representasjoner i kunst.

Den eldre Gulatingsloven sier dette om hva slags utstyr norske leidangssoldater på Vestlandet, Sørlandet , samt Valdres og Hallingdal, hadde som plikt å eie:

scal maðr hava breiðøxe. æða sverð. oc spiot. oc skiolld þann at versta koste er liggia scolo iarnspengr þriar um þveran. oc mundriði seymdr með iarnsaumi. Nu liggia aurar .iij. við folkvapn hvert. Nu scolo bøndr fa til a þofto hveria tvennar tylftir orva oc boga einn. giallde eyri firi odd hvern er missir. en .iij. aura firi boga.

Frá Hreiðari sendimanni.

Min oversettelse:

Hver mann skal ha breiøks eller sverd, og spyd og skjold som i verste fall skal ha liggende tre jernplater på tvers og håndtak naglet med jernsaum. Nå skal man betale tre øre ved hvert manglende folkvåpen. Nå skal bønder sørge for at det skal være på hver skipstoft to tylfter (2×12) piler og en bue. Man skal betale ett øre for hver odd som mangler, men to øre for hver bue.

Den eldre Gulatingsloven har røtter tilbake til 1000-tallet, om ikke lengre, men manuskriptet dette er tatt fra, DonVar 137 quarto, er fra ca. 1250. Våpenutviklingen sto ikke stille i alle disse årene, men dette er folkvåpen brukt av leidangssoldater. De mest moderne våpen og pansringsutstyr var forbeholdt de rike og mektige.

Billedmaterialet gir et litt annerledes inntrykk av nordisk krigsutstyr i denne perioden: Hylestadportalen er en kilde til krigsutrustning. Portalen stammer fra stavkirka Hylestad i Setesdal, som ble revet i 1838. Portalen dateres til 1100-tallet. Sigurd Fåvnesbane går med en konisk hjelm med nesebeskytter og nakkebeskytter. Han  har et langt, bredt sverd med lang, rett parerstang, og et langt, trekantet eller dråpeformet skjold med skjoldbule. Han går kledd i en lang kjortel.

Hylestadportalen

The Lewis Chessmen er en gruppe sjakkfigurer skåret i hvalrosstann, funnet på øya Lewis (norr. Ljóðhús) i Hebridene. Man regner sjakkfigurene som trønderske arbeider. De regnes for å være fra 1100-tallet, og viser forskjellige figurer som for eksempel biskop, rytter og berserk. Soldatene har samme type skjold som Sigurd på Hylestadportalen, og lignende tøy. Koniske, så vel som rundere hjelmer, blir båret av krigerne. Spyd og sverd er bevæpningen.

The Lewis Chessmen – replika

Billedteppet fra Baldishol, vevd på 1100-tallet, viser to figurer. Fokuset her blir rytterfiguren. Han rir væpnet med et langt spyd, bærer brynje fra kneet opp til hodet. Øverst bærer han en konisk hjelm med nesebeskytter, og til forsvar har han et dråpeformet skjold uten skjoldbule.

Baldisolteppet
Baldisolteppet

Alle disse tre eksemplene viser likhetstrekk, og noen forskjeller. Alt i alt, kan man se likheten med Bayeuxteppet som beskriver opptakten til, og slaget ved Hastings i 1066. Forskjellen mellom hva disse avbildningene viser, og hva Gulatingsloven beskriver er tydelig, men så er det snakk om avbildninger av mektige menn. Leidangssoldatene var ikke profesjonelle soldater, og trengte «folkevåpen», dvs. skjold, spyd og sverd eller breiøks.

Norrøne sagaer gir bildet av norrøne krigere som hovedsakelig infanterister. I det Bysantinske riket var kavaleri en dominerende faktor på slagmarken, men infanteri var også ofte brukt på slagmarken, gjerne som støtte for kavaleriet.

Bysantinsk militærorganisasjon på slutten av 1100-tallet

Den bysantinske hæren besto av mange folkeslag. Helt fra romersk tid hadde man benyttet seg av leiesoldater, for eksempel germanere i vest og nomadestammer i øst. Bysantinerne satte pris på forskjellige folkeslags spesialiteter; nomader til hest med buer (lett kavaleri), latineres (mao. vesteuropeeres) tunge kavaleri, og væringenes lojalitet og særegne økser. Leiesoldater hadde blitt brukt i århundrer, men på 1100-tallet var antallet stort.

Den bysantinske hæren fra 1100-tallet og utover var organisert slik:

  1. Hæren i Konstantinopel; livgarden, aristokrati med sine livvakter, leiesoldater.
  2. Provinshærer i garnisoner; opprinnelig små og enkelt utstyrt
  3. Leiehærer
  4. Allierte hærer, vassalhærer o.l.

Det Bysantinske riket i tiden rundt 1195

På denne tiden var riket relativt ustabilt. Isak Angelos var keiser i perioden 1185-1195. Han var i slekt med sin forgjenger, Andronikos I, men hadde overtatt makta i riket i 1185. Isaks eldre bror, Alexios, tok makta i 1195, og det var i dette året at kong Sverre mottok Reidar sendemann. Alexios III Angelos, sagaens Kirjalax, var som sin bror ikke født keisersønn.

I 1202 organiserte en rekke europeiske stormenn det fjerde korstoget. Dets opprinnelige mål var Jerusalem, men pengeproblemer sørget for at det aldri nådde det hellige landet. Venezia, som sto for transporten til sjøs, fikk korstoget til å angripe byen Zara på andre siden av Adriaterhavet.

Isak Angelos’ sønn, også kalt Alexios, hadde tatt kontakt med lederne i det fjerde korstoget da man var på planleggingsstadiet. Han var i eksil fra det Bysantiske riket, og ville gjerne hjem igjen. Han foreslo for korstogsledelsen at hvis de kunne innsette ham som keiser i Konstantinopel, ville han støtte korstoget med en stor, bysantinsk hær. Derfor dro korstoget etter Zara videre til Konstantinopel i 1203, og beleiret byen. Keiseren var ikke særlig effektiv i forsvaret av byen, og det endte opp med at han flyktet med store rikdommer.

Dessverre for korsfarerne, holdt ikke den nye keiseren Alexios IV løftene sine. Han fikk hentet sin far Isak hjem fra klosteret han hadde blitt sendt i, og etter månedsvis av økende misnøye, brøt det ut krig mellom de to keiserne og korsfarerhæren utenfor de gamle, romerske bymurene. I 1204 falt hovedstaden i det gamle østromerriket for en vesteuropeisk korstogshær, og aristokratene fortsatte krigen også ute i provinsene. Et latinsk keiserdømme ble skapt i Konstantinopel.

Oppsummering

I året 1195 hadde Alexios III Angelos tatt keisermakta i det Bysantinske riket fra sin yngre bror Isak. Isaks sønn, også kalt Alexios, flyktet landet, men planla å komme tilbake. Sverres saga forteller oss at en nordmann i keiserens tjeneste kom sammen med to andre sendebud til Nordens tre konger med forespursel om 3600 soldater til keiserens hær. For å ta opp igjen et spørsmål fra tidligere: hvorfor sendte Alexios III sendebud til de tre nordiske kongene?

Han var nok klar over at det var usikre tider. Han hadde, som sin forgjenger, tatt makta. Væringgarden var kjent for sin lojalitet, og det er nok det ryktet som fikk ham til å be de tre nordiske kongene om til sammen 3600 menn. Norrøn sagalitteratur og svenske runesteiner gir et klart inntrykk av at nordboene forbandt tjeneste hos keiseren kunne være svært lukrativt.

Korstogene hadde pågått siden slutten av 1000-tallet, og mange nordboere hadde reist sørover til Konstantinopel og/eller Palestina, med fredelige og/eller krigerske hensikter i mellomtiden. Så Sverre har nok ikke automatisk avfeid ideen. Han var sannsynligvis kjent med hvor godt hans kongelige forgjenger Harald hardråde hadde gjort det i de traktene rundt 150 år tidligere, og grekerkeisernes rikdom var viden kjent i Europa. Men ingen av de nordiske kongene sendte noen hær, og Alexios III Angelos ble styrtet av det fjerde korstoget og nevøen Alexios.

Først publisert i Vellum #4/2008

Terje Ellefsen; mastergrad i Nordic Viking and Medieval Culture

Litteratur:

Blöndal, Sigfús og Benedikt S. Benedikz: The Varangians of Byzantium. Cambridge University Press, 2007.

Collins Cobuild Advanced learners’ dictionary. Harper Collins, 2004

Dawson, Timothy: Byzantine infantryman. Osprey publishing, 2007.

Heath, Ian: Byzantine armies 1118-1461. Osprey publishing, 1995.

Holtsmark, Anne: Håkon Håkonssons saga. Thorleif Dahls Kulturbibliotek, 2008.

Indrebø, Gustav: Sverris saga. Styret for Kjeldeskriftfondet, 1981.

Jansson, B. F.: Runes in Sweden. Gidlunds, 1987.

Kazhdan, A. P.: Oxford Dictionary of Byzantium.

Koht, Halvdan: Sverresoga. Samlaget, 1995.

Én tanke på “Kirjalax og Sverre: Bysantinsk verving av nordiske soldater i 1195”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s