Kirk Andreas, Isle of Man

Thorvalds kors – to sider av samme stein

Publisert første gang: September 16, 2010.

I Kirk Andreas på Isle of Man står en rekke runesteiner fra den norrøne perioden utstilt. En av dem er Thorvalds kors, også kjent som Andreas 128. Det er bare et fragment av steinen som er bevart, men selv om vi ikke kjenner utformingen til steinen som helhet viser steinen avbildninger som er både norrøne og kristne. Den ene siden viser en avbildning som er tolket som Odin, mens den andre siden er tolket som Kristus.

Therese Foldvik

På 900-tallet kom vikingene til Isle of Man og bosatte seg der. Øya ligger strategisk plassert midt i Irskesjøen, og var dermed politisk viktig for de landene vi i dag kjenner som Irland, Skottland og England. Det var norrøn bosetning i både Dublin og York, som Isle of Man ligger midt mellom. For å si det enkelt; de som hadde kontroll over Isle of Man, hadde kontroll over Irskesjøen.

De reiste steinene på Isle of Man

Isle of Man står i en særstilling når det gjelder runesteiner fra vikingtid. På øya finner vi 33 steiner med runeinnskrift og dekor inspirert av de skandinaviske vikingtids stilarter, hvor de fleste dateres til 900-tallet. Til sammenlikning finner vi femti i Norge fra hele vikingtida som varer fra rundt 750 til 1030. Isle of Man var en kristen øy før vikingene bosatte seg der rundt år 900, og dermed måtte det oppstå en kontaktflate mellom kristendommen og de religiøse skikkene vikingene brakte med seg. Noen av runesteinene har motiver som gjenspeiler vikingenes religion, samtidig som de helt klart viser kristne elementer.

På 1800-tallet ble mange av steinene flyttet til de kirkene som de sognet til, selv om de antakelig ble reist i en periode hvor sognene på Isle of Man ikke var inndelt slik de var i dag. De norrøn-inspirerte korsene finnes hovedsaklig i Kirk Andreas, Kirk Michael og den eldre Braddan, samt på Jurby og Maughold. Steinene har keltisk utforming, mens teksten og dekoren er norrøn. Jellicoe-Trench sier at den norrøne befolkningen ikke begynte å reise kors før de var konvertert til kristendommen: “(…) ninth- and tenth-century incomers did not raise Christian monuments before reaching the British Isles, becoming converted and adopting insular traditions of commemoration” (2002:12). Jeg mener at påstanden er for bastant av flere årsaker: Vi vet ikke i hvor stor grad vikingene som kom allerede hadde adoptert kristendommen etter tidligere impulser under tidligere reiser. Vi vet heller ikke i hvor stor grad de som konvertere beholdt sine egne skikker samtidig som de lot seg påvirke av kristendommen.

Tilstanden til steinene er varierende fordi de har blitt utsatt for vær og vind. Steintypen som har blitt brukt er som regel skifer, som er lett å risse i med jernredskap, men det har også blitt brukt kalkstein. Steinene er dekorert på en eller begge sider. Dekoren er inspirert av de skandinaviske stilartene som innebærer sammenflettede bånd og dyremotiv, og det er Borrestil som dominerer. Det var den vanligste vikingtidsstiltypen i områdene rundt Irskesjøen og England i perioden. Borre-stilen er datert til 850/875 – 925/950. David Wilson sier at vi må anta at steinene stod på kirkegårder, kanskje som gravmarkører, men vi kan likevel ikke vite om noen var rene minnesteiner over døde. Steinene bærer runeinskripsjoner i stil med “dette kors er reist av … etter …”. Runesteinene har ofte et kors avbildet, noe som forbindes med kristendommen og ikke norrøn religion. Likevel er dekorasjonen i stiler fra vikingtid og inskripsjonene i runer, noe som tyder på at det var norrøne runeristere som reiste kors. Sett i lys av at vikingene hadde handelskontakter og reiste rundt i Europa, vil det være naturlig å tro at de på et tidligere tidspunkt hadde støtt på liknende monumenter på De britiske øyene. Vikingene hadde tatt med seg runene til Isle of Man, så det er sannsynlig at de tok med seg andre skikker også slik som sin kjennskap til reiste steiner, og dermed falt naturlig inn i den lokale tradisjonen.

Selve utformingen av korsene er keltisk; mange av steinene har en ring rundt korset, som er et typisk keltisk trekk. Det norrøne ordet steinn, som vi finner ellers i Norden, ble skiftet ut med det keltiske ordet krus.Noen av inskripsjonene leser keltiske navn, og det vil si at den keltiske befolkningen som allerede var på øya omgikkes med vikingene, og at de giftet seg med hverandre. Vikingene som kom til øya var sannsynligvis hovedsakelig menn som hadde reist over havet som krigere eller handelsmenn. I den første perioden ville det være naturlig at de fant seg koner som tilhørte den opprinnelige befolkningen på øya. Selv om man antar at det i hovedsak var menn som bosatte seg på øya, er det ikke usannsynlig at de også hadde med seg kvinner fra hjemlandet. På St. Patricks øy ble det funnet en kvinnegrav som inneholdt rikt gravgods. David Wilson sier at det tyder på at hun var av norrøn opprinnelse, selv om han ikke utelukker at kvinnen var en av de lokale som ble gravlagt på hedensk vis (2008:49).

David Wilson skriver i boka The Vikings in the Isle of Man at den høye konsentrasjonen av steiner på et så lite geografisk område kan gi en unik innsikt i overgangen fra norrøn religion til kristendom. Videre sier han: “(…), Manx memorial sculpture provides the earliest physical evidence of conversion to Christianity in the Scandinavian world” (2008:57). Jeg finner det sannsynlig at en overgang fra norrøn religion til kristendom utarter seg forskjellig ettersom 1) vikingene kom inn i et kristent område og lot seg påvirke av de lokale skikkene, og 2) kristne misjonærer virket i et område som hadde liten eller ingen kjennskap til kristendommen. Hvis vi antar at vikingene som kom til Isle of Man tilhører den første kategorien tok de kanskje til seg kristne skikker med større letthet enn noen som blir nærmest påtvunget en ny religion i form av misjon eller maktdemonstrasjoner fra kristningskonger.

Thorvalds kors
Side A viser en figur som står med hodet vendt mot venstre, dvs. mot figurens høyre. Figuren er en mannsfigur, men har ingen andre kjennetegn for kjønn enn at han har på seg bukse. Han har en fugl på sin høyre skulder. I hans høyre hånd noe også kan tolkes som et spyd han holder med spissen ned. Hans høyre fot er i munnen på en hundeliknende figur. Til høyre for figuren, over hans venstre skulder, er en hodet på en slangeliknende skapning i en knute som fortsetter ned langs siden og under ulven, der den ender i enda en knute.

Thorvalds kors – bilder og tolkninger

Bare en del av Thorvalds kors er bevart i dag. Det bevarte fragmentet er 35 cm høyt og det ble funnet i en kirkegårdsmur. Et annet navn er Andreas 128, som følger den offisielle nummereringen til Manx Heritage Museum. Thorvalds kors har tre sider med dekorasjon og runer, og hvis man ser steinen på nært hold er det slående hvor tydelig avbildningene er i forhold til mange av de andre steinene fra perioden. De to bredsidene har figurer, mens kortsiden har en runeinnskrift som har gått delvis tapt. De første syv runene leser navnet “Thorvald”. Fra rune syv går det en skade over runene, men hvis man følger formelen fra andre steiner, så kan de neste runene stemme med “reiste kors”.

Steinen har ornamentikk på korsstammen som vi kan identifisere som Borrestil. Steinen viser ingen tegn til dekorasjon på de andre korsvingene. Vi kan ikke vite hvilken av de dekorerte sidene som var meningen å være forside og bakside, hvis det i det hele tatt var meningen at man skal forstå det ene som foran og det andre som bak. En rekonstruksjon av steinen viser at den mangler den typiske keltiske sirkelen rundt korset som mange av de andre steinene har. Steinen er av type A, hvor runeinnskriften står på den gjenværende kortsiden Jeg har ikke funnet noen fast datering for Thorvalds kors, men hvis vi daterer det innenfor Borrestilen, stammer steinen fra den første perioden da vikingene hadde bosatt seg på Isle of Man, det vil si første halvdel av 900-tallet. Det er også den eneste avbildningen som kan tolkes som Odin jeg har funnet på steinene fra Isle of Man.

Figuren på side A kan tolkes som en fremstilling av Odin. I eddadiktningen kjennetegnes Odin ved at han har to ravner, og at han bærer spyd. På steinen ser vi én fugl, og det kan tenkes at det er en av Odins ravner vi ser. Fra eddadiktningen har vi også kjennskap til myten om Odin som blir drept av Fenrisulven ved Ragnarok. Det minner om fremstillingen som vi kan se på steinen. Slangen som avbildes, kan være Midgardsormen som også deltar ved Ragnarok.

På side B fremstilles en figur som kan tolkes som Kristus. Han har korset i en hånd, mens han har en bok i den andre. Jeg er ikke kjent med andre fremstillinger av bok som symbol fra vikingtid. Derimot er det et kjent romersk og middelaldersk symbol for kunnskap. I bildefremstillinger finner vi bøker i hendene til apostler, Jomfru Maria og Kristus. Fisk er også et tidlig kristent kjennetegn for Kristus fordi initialene hans “Jesus Kristus, Guds sønn, Frelseren” staver nettopp fisk på gresk. David Wilson viser til Salme 91:13: “På løve og orm skal du trampe, /ungløve og slange skal du trå under fot”. Slangene på steinen kan være en referanse til det verset.

Det er fellestrekk mellom Odin og Kristus som avbildes direkte på steinen, og det er fellestrekk mellom de to figurene som vi kan lese om i skriftlige kilder. Her skal jeg kort beskrive hvilke likheter vi ser i de to avbildningene. Både Odin og Kristus holder symbolske gjenstander som vi kan kjenne dem igjen ved. Odin bærer et spyd, mens Kristus holder et kors og en bok. Figurene har symbolske dyr ved sin side som også nevnes i skriftlige kilder, og som hjelper til med å identifisere figurene. Odin har en fugl på sin skulder, som vi da må anta at er en ravn. Kristus har en fisk ved siden av seg, som er ett av de tidligste symbolene på kristendommen. På avbildingene kjemper de begge mot krefter som ønsker å ødelegge verden. Odin kjemper mot Fenrisulven, og omringes av Midgardsormen, mens Kristus kjemper mot ormen og slangen. Kristus sin kamp trenger ikke referere til en spesiell strofe fra Salmene, men kan referere til den generelle kampen mot det onde.

Thorvalds kors
Side B viser nok en figur som har løftede armer. I sin høyre hånd har han et kors, og i sin venstre har han en bok. Til høyre for figuren, ser vi en fisk. Figuren står på en slangeliknende skapning, mens en liknende slange finner vi over figurens hode. I liket med side A er det ingen andre kjennetegn som kan bestemme kjønn enn at figuren har bukse. Midt på figuren er det markert et belte.

Videre kan vi tenke oss det som ligger underforstått i myten om Odin ved Ragnarok og Kristus. En likhet er at etter begges død oppstår det en ny verden. Både i den norrøne religionen og kristendommen ofres noen for at det skal oppstå en ny og bedre verden. Odin har blitt analysert og tolket som en Kristus-figur i en rekke artikler. Det er fordi det i Håvamål strofe 138 står følgende: “Jeg vet at jeg hang/ i det vindkalde tre/ ni hele netter,/ med odd såret,/ til Odin gitt,/ sjøl gitt til meg sjøl,/ i det treet/ som ingen vet/ av hvilke røtter det rant”. Strofen kan tolkes som et selvoffer, slik Kristus ble ofret på korset. Gud og Kristus er samme vesen og vi kan snakke om selvoffer i det tilfellet også. Eksempelet kan underbygge en tolkning av at fremstillingene på steinen viser til en tradisjon der skikkelsene er to sider av samme idiom.

En tolkning er at bruken av Odin på motsatt side av Kristus er et bevisst valg av motiv. Den som har laget steinen, har forstått at den norrøne religionen var i ferd med å bli erstattet av kristendommen. Odin som slukes av Fenris og undergangen av den norrøne religionen, er en foranledning til at Kristus har kommet og en ny verden har oppstått. David Wilson er også en tilhenger av denne måten å tolke steinen på. Han sier at steinen viser den gradvise overgangen fra hedendom til kristendom. På den ene siden ser vi Odins død, mens på den andre siden ser vi Kristus som symbol på en ny og bedre verden slik som det er forutsett i Det gamle testamentet. Videre sier han at en slik tolkning av steinen vil være logisk for et publikum som var nylig konvertert til kristendommen.

David Wilson mener at bildet av Odin på den ene siden står i kontrast til Kristus på den andre. Jeg vil si at dette er en vanlig oppfattning i faglitteraturen helt siden korset først ble beskrevet av P. M. C. Kermodes i 1907:”(…) He (Kristus) now reigns in Odin’s stead” (1907:192-193). Odin oppfattes som en kontrast, motsetning eller prefigurasjon til Kristus. En annen som bruker samme ordlyd er R. H. Kinvig: “(…) symbolizes the passing of these heathen beliefs and the coming of the Christian ideas” (1985:85). Jeg mener derimot at Odin ikke nødvendigvis var en kontrast eller motsetning til Kristus, men en del av Kristusbildet. Sue Masterson er inne på problemstillingen i sin artikkel om billedsteinene på Isle of Man. Hun sier at det ser ut til at den som laget steinen, sidestiller de to motivene, eller ser dem som en del av det samme idiomet, snarere enn at det nye triumferer over det gamle. Det antas at norrøn religion var åpen for andre religioner og religiøse impulser. Det var en etnisk religion, som bandt det sosiale fellesskapet sammen med religiøse handlinger. Den norrøne religionen aksepterte at andre folk hadde sine egne guder. Det kan være trekk som har bidratt til å åpne for kristne symboler og påvirkning, og som kanskje gjorde en overgang fra norrøn religion til kristendom til en langsom prosess der hedendommen ble faset ut av kristendommen.

I den tidlige perioden av kristendommen i Norden, ble Kristus fremstilt som en krigerkonge. Fremstillingen vises spesielt ved romanske krusifikser der Kristus står rak og kronet på korset. Det passer med bildet av Odin, som også var en kriger i den norrøne religionen. En annen side å se saken fra er hvis vi tenker oss at da kristendommen spredde seg utover i Europa, så hadde flere nasjoner sine egne versjoner av frelseshistorien, og at det er det vi er vitne til i det norrøne materialet. Min teori er at vikingene som dro ut i Europa så hvor mektig den nye religionen var i forhold til å legitimere og forsterke sin makt. Ideen brakte de med seg hjem til Norge hvor den gamle religionens gudepanteon ble for splittet i forhold til å danne et solid maktgrunnlag. Dermed tilla de Odin egenskaper som i utgangspunktet tilhørte Kristus, fordi de trengte en sterk lederskikkelse. Etterhvert som kristne ideer fikk bedre fotfeste i de nordiske landene, ble Odin og den norrøne gudepanteonet erstattet med kristendommen.

Avsluttende bemerkninger

Jeg vil være forsiktig med å slå fast at vi faktisk ser Odin på en side og Kristus på den andre. Det jeg har å gå ut ifra er skriftlig kildemateriale som beskriver attributter eller hendelser som kan gjenkjennes i bildene på Thorvalds kors. Derfor vil jeg til slutt stille spørsmålet: Kan steinen avbilde andre skikkelser? Av det analysene jeg har lest, er det ingen andre som har alternative tolkninger. Nettopp derfor vil jeg trekke frem en alternativ tolkning til side B. Korssymbolet som figuren holder i hånden kan likne på en hammer, og den skikkelsen vi kjenner fra norrønt materiale som kjennetegnes ved en hammer er Tor. Vi kjenner historien om Tor som fisker Midgardsormen, og det bemerkelsesverdige er at Midgardsormen dukker opp i en kristen kilde som en variant av Djevelen: Niðrstigningarsaga fra 1100-tallet, som er en oversettelse av det apokryfiske Nikodemusevangeliet. Sett i denne konteksten kan det være en fusjon mellom Tor og Kristus som opptrer på side B av Thorvalds kors. Likevel er det to slanger som figuren på steinen bekjemper ikke én. I tillegg holder figuren en bok i den ene hånden, og følges av en fisk som er et av de tidligste tegnene på kristendom. Dermed vil det likevel være mer nærliggende å si at det er et Kristusbilde vi ser på steinen.

De fleste forskerne som nevner Thorvalds kors i sitt arbeid, sier at Odin står som en motsetning til Kristus, og at det er to religioner som er representert på steinen. Selv har jeg ikke funnet artikler som har tatt for seg Thorvalds kors og gjort en inngående analyse av det. Slik det ser ut har ikonografien på steinen nærmest blitt tatt for gitt av de forskere som tidligere har nevnt steinen i sine artikler. Kristningen av vikingene var en langsom prosess, men antakelig en nødvendig prosess i deres øyne. Ved at lederne omvendte seg til kristendommen, så ble de lettere akseptert blant sine europeiske forbundsfeller. Det å inkorporere myter om norrøne guder i kristendommen, kan være fordi vikingene så på Odin som en del av Kristusbildet. Tolkningen av Thorvalds kors vil likevel aldri bli komplett. Med bare en halvdel av steinen bevart, er vi bare delvis i mål med tolkningen av steinen.

Artikkelen er en omskrevet semesteroppgave til faget Veiledet lesning i middelalderstudier ved Universitetet i Oslo våren 2010.

Litteratur og videre lesning

Cubbon, A. M. (1983) The art of the Manx Crosses Manx National Heritage, The Manx Museum and National Trust, Douglas, Isle of Man

Flaten, Rune (2009) “Odin eller Kristus på Vindgameiðr” I: Á austrvega. Saga and East Scandinavia red. Ney, Agneta, Henrik Williams og Fredrik Charpentier Ljungqvist, Gävle University Press, Gävle, s. 259-267

Fuglestvedt, Ingrid (1997) “Mellom hedendom og kristendom – mellom ættesamfunn og kongerike. Bruken av monumentale anlegg i en brytningstid” I: Konflikt i forhistorien red. Fuglestvedt, Ingrid og Bjørn Myhre. AmS-Varia 30, Arkeologisk museum i Stavanger, s. 41-55

Gräslund, Anne-Sofie (1987) “Pagan and Christian in the Age of Convention” I: Proceedings of the Tenth Viking Congress. Larkollen. Norway. 1985 red. Knirk, James E. Universitetets Oldsakssamlings Skrifter, Ny rekke, s. 81-94

Hall, James (1974) Dictionary of subjects and symbols in art Cambridge University Press, Cambridge

Hernæs, Per (1995) “Kristen innflytelse i Rogalands vikingtid” I: Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge red. Lidén, Hans Emil, Universitetsforlaget, Oslo, s. 80-120

Holm-Olsen, Ludvig (1975) Edda-dikt J. W. Cappelens Forlag a.s., Oslo

Holman, Katherine (1998) “The Dating of Scandinavian Runic Inscriptions from the Isle of Man” I: Innskrifter og datering, Senter for middelalderstudier SKRIFTER nr 8, red. Dybdahl, Audun og Jan Ragnar Hagland, Tapir, Trondheim, s. 43-52

Janson, Henrik (2002) “Snorre, Tors fiskafänge och frågan om den religionshistoriska kontexten” I: Hedendomen i historiens spegel: bilder av det förkristna Norden red. Raudvere, Christina, Anders Andrén og Kristina Jennbert, Nordic Academic Press, Lund

Kermode, P. M. C. (1907) Manx Crosses Bemrose & Sons limited, London,

Kinvig, R. H. (1975) The Isle of Man. A Social, Cultural and Political History Liverpool University Press

Margeson, Sue (1983) “On the iconography of the Manx Crosses” I: The Viking Age in the Isle of Man red. Fell, Christine m. fl. Viking Society for Northern Research, University College London, s. 95-105

Page, R. I. (1980) “Some thoughts on Manx runes” I: Runes and Runic Inscriptions. Collected essays on Anglo-Saxon and Viking Runes red. Page, R. I. og David Parsons, The Boydell Press, s. 207-224

Steinsland, Gro og Preben Meulengracht Sørensen (1999) Voluspå Pax Forlag A/S, Oslo

Steinsland, Gro (2005) Norrøn religion. Myter, riter, samfunn Pax Forlag A/S, Oslo

Trench-Jellicoe, Ross (2002) “Manx Sculptured Monuments and the Early Viking Age” I: Mannin Revisited. Twelve essays on Manx culture and environment red. Davey, Peter og David Finlayson, Scottish Society for Northern Studies, s. 11-31

Wilson, David (1983) “The art of the Manx crosses of the Viking Age” I: The Viking age in the Isle of Man. Viking Society for Northern Research, University College London, s. 175-185

Wilson, David (2008) The Vikings in the Isle of Man Aarhus University Press, Aarhus

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s