Publisert første gang: Februar 17, 2010
Lørdag 26. september 2009 ble det funnet en runestein på Hogganvik gård utenfor Mandal. Funnet er det første av sitt slag i Norge siden 1947 og er dermed en unik oppdagelse i norsk sammenheng. Fylkeskonservator Frans-Arne Stylegard, runologene James Knirk, Terje Spurkland og Jonas Nordby var raskt på stedet og konstaterte at runene var fra folkevandringstid.
Therese Foldvik
Funnet
Steinen lå i en privat hage og ble funnet da familien som eide huset, ønsket å flytte steinen fordi den var i veien for gressklipperen. For tjue år siden var det utgravning av en gravhaug på tomta, så de som bodde der visste at det kunne skjule seg hemmeligheter i hagen deres.
Steinen
Hogganviksteinen er flat på den ene siden og avrundet på den andre. Øverst del av steinen er mest forvitret, noe som kan komme av at steinen en gang var en del av en fjellknaus. Da vannet frøs i sprekkene falt til slutt den delen vi i dag kjenner som Hogganviksteinen av. Den flate siden, som hadde vært inn mot fjellet, var perfekt å bruke til runeinskripsjoner og det er ikke spor etter annen bearbeiding av menneskehender. Steinen er 145cm høy, 152cm bred og 23-25cm dyp. Steinen er vurdert til å veie et sted mellom 500 og 800 kilo.
Steinen har ligget med innskriften ned, og runene er dermed veldig godt bevart. Det oppstod små skader da den ble flyttet på funndagen, men ellers er den ikke skadet.
Inskripsjonen
Inskripsjonen er fra rundt 400 e.Kr. og er den nest lengste fra folkevandringstid med eldre runer. Den lengste kjente inskripsjonen med eldre runer fra perioden finnes på Tunesteinen. Hogganviksteinen har 62 tegn, som er to tredjedeler av Tunesteinen. På andre runesteiner fra perioden er inskripsjonene vanligvis vertikale. I dette tilfellet er den horisontal og dermed uvanlig.
Inskripsjonen består av fire linjer:
a. [s]kelbaþewas s(t)^ainaR aasrpkf
b. aarpaa inana naloR/naboR/(nawoR)
c. ek naudigastiR
d. ek erafaR
Tolkninger
a. Allerede ved første bokstav støter runologer på problemer. Først trodde runologene at inskripsjonen starter med en s-rune, slik at det første ordet ble skelba, som kan oversettes med å skjelve. Det kan også bety hylle, noe som kan vise til en høvdings opphøyde plass eller sete i hallen. Det er derimot ingen tydelig s-rune først i ordet. På den annen side har vi ingen belegg for at kelba er et ord. Ordet kalba kan derimot bety kalv. James Knirk synes han har sett spor etter et skilletegn foran k-runen. Når steinen nå skal undersøkes videre, så finner kanskje runologene ut om det har vært en s-rune før ordet kelba, eller om det er et skilletegn.
Þewas er genetivformen av ÞewaR og betyr tjener. Þewas kjent fra andre runeinnskrifter både som betegnelse og som siste del av et sammensatt navn, som her: ???-tjener. Deretter finner vi ordet s^tainaR, som betyr stein. Forskjellige ord for stein blir brukt for å betegne en gravstein i runeinnskrifter, og da står navnet til den som er minnet i innskriften i genitiv: “NNs (grav)stein”. Dette støtter tanken om at steinen står på en grav.
b. Slutten på den første linjen og begynnelsen på den andre linjen byr også på problemer. Her finner vi en opphopning av konsonanter, og gjentakelse av vokaler: a) aasrpkf og b) aarpaa. P-runen finnes i begge, noe som er uvanlig i og med at p-runen ellers finnes kun i alfabetinskripsjoner, det vil si linjer som inneholder hele den eldre futhark. Det er mulig inskripsjonen er av rituell/kodet karakter.
Inana kan være en preposisjon som betyr noe slikt som inne i eller innenfor. Ordet naboR kan bety noe slikt som nålhull, hjulnav, eller hjørne.
c. og d. Linje tre og fire refererer mest sannsynlig til den som ristet runene. naudigastiR tolkes som nød-gjest, og gastiR er kjent fra seks andre tilfeller som siste del av personnavn. erafaR leses som jerven, og kan være kallenavnet til runeristeren. Spørsmålet er om det er snakk om virkelige personnavn eller navn tilknyttet en spesiell funksjon som runerister eller kanskje i en rituell sammenheng.
Den foreløpige tolkningen av inskripsjonen er dermed:
[ukjent]- tjeners stein/gravmonoment.
Innenfor hjørnet/hjulet (?)
Jeg, (runeristeren?) Nødgjest.
Jeg (kallenavn?) Jerven.
Personen som har ristet runene har vært en dyktig runerister. Det hender at man finner skrivefeil eller rettelser på runesteiner, men på Hogganviksteinen er det kun én feil som vi kjenner i dag. I ordet s^tainaR har runeristeren antakelig glemt bokstaven t, og vi ser at den er blitt satt som en kvist til den etterfølgende runen, men ikke helt inntil stammen.
Veien videre
Funnet blir administrert av fylkeskonservator Frans-Arne Stylegar som skal planlegge videre konservering og undersøkelser av steinen. I dag står den godt pakket inn for å skjerme den fra ytre påvirkning gjennom vinteren. I løpet av våren 2010 skal det foretas en utgravning der steinen ble funnet. Arkeologene tror at det kan finnes en grav under stedet hvor steinen ble funnet, og ved en undersøkelse med metalldetektor fikk man et utslag, slik at det kanskje finnes gjenstander av metall eller edelmetall. Hvis utgravningene gir resultater, kan eventuelle funn gi en nærmere datering av steinen. Vi kan også få svar på om steinen i utgangspunktet var reist, eller om den lå over graven som et lokk. Det må også tas avgjørelser hvor steinen etterhvert skal bo. Skal den inn til et av museene på Sørlandet, eller skal den til Oslo? Steinen er et viktig funn for lokalsamfunnet, men også et nasjonalt klenodium, så drakampen om fremtidig plassering kan bli sterk.
…
Artikkelen er basert på foredraget av runolog James Knirk den 11. februar 2010 på Blindern, Universitetet i Oslo.
Se forøvrig James Knirks side om Hogganvik-steinen og Frans Arne Stylegars blogg “Arkeologi i nord“.
Hogganviksteinen i nyhetene:
I ekstase etter runesteinfunn – VG Nett
Kan ha funnet til nå ukjent runestein – VG Nett
Dette er et sensasjonelt funn – Aftenposten.no
Dette er et sensasjonelt funn – Fedrelandsvennen nett
Sjelden runestein funnet i Mandal – Fedrelandsvennen nett
Middelaldernett 